Utgått fra forlaget men kan kjøpes direkte fra forfatteren.

Send meg en mail!

149,-

Baksidetekst:

Bertil vil låne pappas kniv.

Men et barn med kniv?

Det må jo skjære seg!

Utdrag:

Bertil får ikke låne kniven.

Og nå må han legge seg!

Når du får skjegg kan du bestemme selv, sier pappa.

Det blir lenge til, tenker Bertil.

Hvis ikke…

 

Baksidetekst:

Tissemus er glad i å tisse.

Det kiler!

Men er det særlig morsomt å bli tisset på?

Utdrag:

Vann er viktig.

Ellers kommer det ikke mer tiss.

Hver eneste dråpe skal ned.

Nå skal det nemlig tisses langt!

Baksidetekst:

Har du vasket hendene i dag?

Sitter du pent når du spiser?

Liker du bæsj?

Utdrag:

Flue snakker ikke med bæsj i munnen!

 

Baksidetekst:

Noen er litt annerledes utenpå.

Men hvordan er de inni?

Utdrag:

Stakkars ku!

 

Utgått fra forlaget men kan kjøpes direkte fra forfatteren.

Send meg en mail!

199,-

Baksidetekst:

Hva gir man til en som har alt?

Utdrag:

Da Hassan valgte lampelinja var det ikke tilfeldig. Han hadde vokst opp uten foreldre. Uten venner. Han hadde aldri klart å skrape sammen noe som lignet på en kjæreste. Trangen til å bli sett var intens. Han måtte lære seg kunsten å imponere folk. Det fikk være det samme om åndsarbeid var dårlig betalt. Så lenge han var et midtpunkt.

 

Utgått fra forlaget men kan kjøpes direkte fra forfatteren.

Send meg en mail!

199,-

Baksidetekst:

Dette er kanskje verdens første prinsessebok for gutter!

Ikke det at jenter ikke får lov til å lese den…

«Vel bekomme» får jeg bare si.

Dette er voldsomme saker.

Her blir hoder røsket av og hester slukt av troll!

Og jenter flest tåler ingenting.

Det vet jo alle.

Utdrag:

Kongen i denne historien var mer konge enn noen konge som lever i dag. Likevel var han ingen lykkelig mann. Han hadde nemlig en datter som var farlig tynn. Så tynn var hun at man måtte ha hodet på skakke for å se henne. Og til sin gamle fars fortvilelse ble hun smalere for hver uke som gikk. Hun fikk seg ikke til å ete annet enn erter, stakkars. Så ille var det at prinsessen bare orket én om dagen.

Kongen beordret de lekreste festmåltider hver eneste kveld. Helstekt hjort fylt med trost og tranebær. Wienerpølser i wienerbrød. Kransekaker dekket med sukkertøy fra verdens ende. Alt til ingen nytte. Når prinsessen fikk se herlighetene, brakk hun seg og hostet opp erten sin. Mens den lille grønnsaken trillet bort i et hjørne, vaklet prinsessen på skjøre ben opp til rommet sitt.

Prinsessens rom befant seg øverst i det høyeste tårnet på slottet. Rommet hadde ingen vinduer. Kongen hadde fått dem murt igjen. Han var redd den viltre vinden skulle stjele datteren hans. I rommet var det ingen møbler heller. Mørkt som det var, kunne prinsessen ha snublet i en krakk og brukket benet tvert av.

En streng oppdragelse preget den innbitte kongen. Han hadde en forestilling om at man ikke skulle kaste mat. Derfor stappet han selv i seg de deilige rettene når prinsessen hadde lagt seg. Han klemte tranebærene ut av den saftige hjorten. Vrengte i seg wienerbrød mens han nynnet til wienervalsen for å holde motet oppe. Han smattet nervøst på sukkertøy fra kontinenter som ingen hadde hørt om. Dronningen satt på den andre siden av bordet og gråt.

Aller mest gråt hun fordi hun savnet en prins i huset. Hun hadde ikke kjent lukten av prins siden datteren kom til verden. En prinsesse burde være bra lokkemat for fyrstelige friere, tenkte dronningen. Men nei. Datteren hadde det ikke i seg å bli gift. Og hun ble ikke bedre heller. Enn hvor mange råd dronningen rant av seg. Dronningen gråt hele døgnet. Kongen måtte stadig fylle vann på henne for at hun ikke skulle tørke ut og bli rynkete.

All preik om prinsessens problemer ble holdt innenfor slottets vegger. Det sørget de mismodige majestetene for. Vognene med delikatesser som daglig forsvant inn i slottet beroliget borgerne. Prinsessen deres var verdens lykkeligste, tenkte de. God og rund var hun nok også. Slik som kongen. Og på den tiden var god og rund det beste man kunne være. Kongefamilien levde et liv helt uten bekymringer. Det var folk overbevist om.

Dronningen derimot, så livet i et helt annet lys. Lyset fra bunter av brannfarlige fakler. Hun torde ikke slukke noen av dem heller. Kongen hadde nemlig blitt et stort problem. Så digert at dronningen måtte holde seg våken hele natten. Hvis kongen havnet oppå henne mens hun sov, ville hun sannsynligvis aldri våkne igjen. Og hvem skulle da felle tårer over prinsessen?

«Jon Demon» og «Jon Demon – Toer´n» i samleutgave.

Baksidetekst:

«Forfriskende annerledes og befriende fri for belæring og moralisering.» – Barnebok.no

«En fabelaktig morsom og genialt illustrert bok […] Hadde boken kommet for 20 år siden hadde det blitt rabalder. Hadde den kommet for 50 år siden hadde kanskje Reidar Kjelsen sittet i fengsel.» – Poeten.no

«Reidar Kjelsens artige, frekke bok vil sjarmere fletta av både barn og voksne med sin sprelske tekst og

ville, morsomme tegninger.» – VG (Terningkast 5)

«Kjelsen håndterer […] det følsomme temaet ved å ikke være følsom for fem flate øre.» – Universitas

Baksidetekst:

Jon Demon vil bli snill. Han vil gjerne ha Gud på sin side, men hvilken gud er den riktige? Og hvem er denne Hare Kristian?

Det er ikke lett å være søt liten jævel når ulvene sluker alt og lemen går i lufta på alle kanter …

Utdrag:

Jon våknet av en pipelyd i ørene. En illsint liten rakker spratt frem og tilbake, like ved øreåpningen hans.

”En vantro! Jeg har funnet en vantro!”

Små hoder poppet opp av bakken på alle kanter. Hver eneste lille skalle var nøye rullet inn i hvite tørklær.

”Et lemen,” sa Jon og karet seg opp i sittende stilling.

Den lille gnageren ble stiv i blikket.

”Et lemen?” skrek den. ”Er det alt jeg er for deg? Jeg er faktisk et dyr, jeg også. Et dyr med tanker og følelser!”

Dyret fikk et alvorlig tilfelle av leamus. Rykningene spredte seg hurtig i den vesle kroppen. Stakkaren rev tjafser ut av pelsen sin mens han hylte videre:

”Du da? Hva er du for en jævel?”

Jon rakk aldri svare. Det luktet svidd et kort øyeblikk, og så sprakk den lille dotten. En varm og klebrig guffe spredte seg over et område på størrelse med et lite bøllebeist.

”Wow!” sa Jon.

Så ble han stormet av hundre illsinte dyr med tanker og følelser.

”Gud er på vår side,” pep de i kor mens de svinebandt Jon.

”Han elsker oss og ingen andre. Vi gjør akkurat som han sier.”

Gnagerne fortsatte med lignende utrop mens de virret vilt omkring.

Det var tydeligvis noe spesielt med Gud siden alle var så opptatt av ham. Eller guder… Jon gjorde noe han aldri hadde gjort før. Han la sammen to og to og fant ut at det måtte være flere av dem.

”Hvilken Gud er det dere snakker om?” ropte han.

”Vantro!” skrek hele hurven og rev seg i pelsen.

Et lemen med en enorm mustasje tok ordet.

”Det finnes bare en Gud. Han heter Muzilla.”

Jon trakk pusten og holdt den et par sekunder.

”Jeg har hørt at Gud er på ulvenes side.”

Temperaturen i lufta steg flere grader. Lemen gikk i lufta på alle kanter, som popkorn i en kasserolle. Med ett fikk Jon det travelt. Han måtte handle før alle hadde spredt innvollene sine i gresset.

”Vent litt!” ropte han. ”Kan dere lære meg å være snill?”

”Snill?” kom det fra han med mustasjen.

”Ja, snill.”

Poppingen roet seg til noen få fislende smell i utkanten av flokken.

”Jeg, Mustafa, skal lære deg å være snill, takk Muzilla!”

”Takk, takk,” sa Jon.

”Først må du lære deg at det finnes bare én Gud.”

”Den er grei,” sa Jon.

”Muzilla!” sang pipekoret.

”Muzilla!” skrek Jon.

Jon var glad han hadde noen av lemmene i behold. De tok han med til sitt hemmelige gjemmested nede i mosen. Han var sikkert snill før han visste ordet av det.

Baksidetekst:

Jon var i ferd med å snu seg forsiktig da han plutselig hadde et enormt hode over seg. Det hadde horn som han selv, bare hundre ganger større. Midt i skallen satt tre røde øyne som lyste ondskap. Og under en beinete nese herjet en skog av sorte tenner.

«Pappa?» sa Jon overrasket.

Utdrag:

Jon demon var en søt liten jævel. Det hadde han ikke mye glede av der han satt i hullet sitt, langt under bakken. Speil hadde han aldri hatt. Ikke seng heller. Alt han hadde, var et digert jævelskap, og det var låst.

Utdrag 2:

Jon ramlet inn i en diger grotte. Ikke det at han fikk bedre armslag av dette. Et brumlende, blått bøllebeist tok nemlig opp all plass der inne. Den veldige kroppen var temmelig ustelt. Beistet hadde brysthår på ryggen og høy på pæra. Og det hadde en lukt som reiv i nesa. Det luktet latskap. Selv Jon slikket seg da under armene en gang iblant. Et grovskåret hode var festet til den digre kroppen med to halser. En tykk og en tynn. Beistet fikk øye på Jon og senket hodet.

”Så fin spade du har,” brumlet det.

”Takk,” svarte Jon.

Det føltes litt rart å si det, med tanke på at han aldri hadde sagt noe før

”Jeg er veldig glad i den,” la han til og kom seg opp på beina.

Bøllebeistet siklet nedover ansiktet sitt og brumlet videre.

”Det kan jeg forstå. En ting jeg derimot ikke kan forstå, er hva du gjør i grotta til et sultent bøllebeist?”

”Jeg er ikke helt sikker.”

Jon tygde på underleppa si. Han hadde lyst til å tenke litt over saken, men det var vel best å slå til mens han hadde sjansen.

”Hvordan skal jeg si det..,” sa han. ”Er det greit om jeg tar å plager deg litt?”

”Plager meg?” sa bøllebeistet forundret.

”Ja. Herser litt med deg liksom.”

”Det må jeg si. Det er lenge siden jeg har blitt herset med. Egentlig er jeg fristet til å si nei takk. Men hvis du gir meg spaden din, så skal jeg tenke over saken.”

”Hva skal en stor kar som deg med en så liten spade?” sa Jon.

Han hadde ikke veldig lyst til å gi den fra seg.

”Jeg kunne trenge en tannpirker,” sa bøllebeistet. ”Det setter seg så innmari lett kjøttrester fast mellom tennene.”

Beistet gjorde et kast med det svære hodet, så en stripe med gammelt slev skyllet over veggen.

”Hva er kjøttrester for noe?” spurte Jon.

”Det har du ikke lyst til å vite, koteletten min.”

Bøllebeistet klødde seg på magen.

”Får jeg spaden, eller?”

”Vel,” sa Jon. ”Jeg tror jeg kan stole på deg.”

Utgått fra forlaget men kan kjøpes direkte fra forfatteren.

Send meg en mail!

199,-

Baksidetekst:

Gud var ganske kreativ.

Han hadde anlegg for å gjøre det virkelig stort.

Men det er farlig å ta på seg for mye ansvar.

Hva var det egentlig som skjedde da verden ble til?

Og hvor har det blitt av Gud?

Utdrag:

I begynnelsen var det mørkt.

Gud hadde mareritt.

Det hadde vært lyst lenge da Gud våknet.

Hans kone stod over sengen og skapte seg.

”HERREGUD!” raste hun. ”Du må se å få ryddet i hagen.

Vi skal ha middagsgjester klokken fire!”

Det finnes to utgaver av denne boka. En fra 2003 og en fra 2008.
2008-utgaven er åtte sider lengre, og absolutt den beste!

Utgått fra forlaget men kan kjøpes direkte fra forfatteren.

Send meg en mail!

149,-

Baksidetekst:

Tenk deg om. Er det noen her i verden du ikke kan klare deg uten?

Hva hvis denne «noen» egentlig hadde lyst til å spise deg levende – bare det ble mørkt …

Utdrag:

Var det ikke det vi sa, sa mange. Og mange sa det gjerne en gang til. Vi sa jo at havet kom til å stige, sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned fra himmelen i tide og utide. Det måtte da bli problemer en dag.

Det var liten trøst at de fikk helt rett. Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av strømmene det dårlige været hadde stelt i stand. Den drev sørover, smeltet ved Afrika og skylte bort det som var av ørkener. Sjiraffer fikk vann i ørene. Havet ble enda større. Over hele kloden ble fjell til øyer, og regnet hadde ikke tenkt å gi seg, ikke bekkene heller. Øyene ble mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på. Strømmen gikk og folk spiste ferdig frossenpizza. Svømming ble en folkesport, og alle sloss om båtene. Så mye slåssing var det, at farkostene sank én etter én. Til slutt var det for sent å lage nye. Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure og døde ut.

Utgått fra forlaget.

Prøv biblioteket!

Baksidetekst:

Kunne du tenke deg å bygge leilighet i huden på et sovende uhyre? Et monster som graver hodet ned i bakken og gulper i seg lava når det er sultent? Duduen har ikke noe valg. Andre steder ville den fryse ihjel.

For Ribbidim er livet en lek. Men hva når Matakoen våkner?

Utdrag:

Ribbidim var en veldig viktig dudu. Kanskje den viktigste i hele Chawa-stammen. Leiligheten hans lå i panna på Matako Yako – en utranglet hunnmatako som hadde sovnet på toppen av Nyankau-fjellet. Ribbidim var heldig. Panna var et fint strøk.

Chawa-stammen hadde holdt til på Yako i utallige generasjoner. Den enorme kroppen var fullstendig utbygd. De få tomtene som var ledige, lå enten inn mot fjellsiden eller nær gasskraftverket – i den gufne Kushutaslummen.

Ribbidim var ikke spesielt arbeidsom. Han var faktisk ganske lat. Ikke var han tidenes vakreste dudu heller. Men han kunne noe som gjorde ham veldig populær. Han kunne lese drømmene til Matako Yako. Ingen hadde lært ham det. Plutselig en dag kunne han det bare. Og så fikk han ny kone og ny leilighet. Og masse nye venner. Uta Pata var en sjelden skjønnhet etter dudustandard. Hun hadde små tenner og masser av hår der bak. Uta var et varp. Hun hadde ikke trengt å elske Ribbidim. Det var nok å ha henne i stua. Men elsket ham, det gjorde hun. Hun elsket ham over alt på Kuhara. Antageligvis over alt i Uni-Buni-verset.

Nå smilte hun fra plassen sin på første rekke.

Baksidetekst:

Svein er en liten gris.

Han trives som svin på skogen.

Men plutselig er idyllen truet av høner.

Skikkelig skumle høner.

«Fett nok!» – Stavanger Aftenblad

«Vi flesker til en gang iblant alle sammen.

Selv vegetarianere kan ha en liten soyagris i buskene!» – Asker og Bærum Bokskinke

Utdrag:

Helga skulle lære Svein å legge egg.

Hun insisterte til og med.

”Jeg har laaang erfaring,” klukket hun stolt.

”Jeg vet ikke om jeg er klar,” klagde Svein.

”Så,så. En gang må være den første.”

Ja, ja.

Hun skulle få se at det ikke gikk.

Han fikk bare jatte med.

”Legg deg godt til rette i reiret.”

”Jatt, jatt.”

”Hva behager?”

”Unnskyld.

Legger meg godt til rette.”

”Tenk på noen du liker.»

”Noen jeg liker.”

”Stram musklene i magen”

”Musklene i magen.”

”Hold pusten.”

”Holder.”

”Og press!”

”Presser.”

”Press!”

”Gnnnnnnnht!”

Svein var rød i trynet.

Han presset og presset.

Hver gang han ville gi opp,

klappet Helga ham på ryggen

og bad ham være tålmodig.

”Du må tro på egget,” sa hun.

«Tro på det du har inni deg.”

Plutselig var det noe som løsnet.

”Oioioi,” sa Svein.

”Få se!” hylte Helga. ”Få se!”

Svein løftet på rumpa

Og helga stakk hodet under.

”Ble det noe egg?” sa Svein

og snudde seg.

”Se der! Jeg greide et lite brunt et,”

utbrøt han fornøyd.

”Pause!” sa Helga.

Baksidetekst:

Tenk deg en hund som har spist opp eieren sin. En diger hund som fråder fra kjeften.

Hva skjer inni en slik hund når han blir forelska? Kan han noen sinne bli flink bisk igjen?

Roffe er tilbake. Og fru Sørensen? Hun er ikke helt fordøyd ennå.

Utdrag:

Det er ikke lett å være hund. Selv om du er stor som en hest og har verdens beste oppdragelse. Enda verre blir det når du får rabies.

Roffe hadde sure oppstøt. Det var sinte klumper med vond smak som boblet opp gjennom halsen hans. Så spredte de seg i munnen som kålpromp i et lite skap. Han hadde spist noe han ikke hadde godt av.

Men det var ikke det verste. Roffe var innelåst i leiligheten til fru Sørensen. Alene for første gang i sitt liv. Og han kunne bli sittende der – alene – til ørene hans tørket og falt av. Det var nemlig fru Sørensen han hadde spist. Og en ting var sikkert som sola: Ingen ville finne på å komme på besøk til henne.

Fru Sørensen var av den typen som bet folk i leggen og skyldte på hunden sin. Hun hadde brukt opp flere mannfolk enn sokker, og var dårlige nyheter for enhver stakkar som ville hjelpe henne over gata. Roffe var blitt fôret på kattemat i flere dager. Han hadde gjennomgått cirka akkurat så mye en hund kan gjennomgå før jafs var eneste utvei.

Nå var fruen altså borte, etter hundre og ti ville dame-år. Han burde fryde seg over å kunne ligge her og ha det vondt i ro og fred. Vondt i magen går da over. Så kunne han kanskje få lyst på mat igjen. Men her i huset måtte han enten spise Whisvas kattemat eller hybelkaniner. Hybelkaniner er ikke så gode som de høres ut, og kattemat er det absolutt verste en hund kan få i seg. Det hadde i alle fall Roffe trodd inntil nå.

Utgått fra forlaget.

Prøv biblioteket!

Baksidetekst

Roffe er en hund som har mista mennesket sitt.

Men nå skal han få sin egen gammel dame.

Fru Sørensen lurer mest på en ting:

Hvor mye tåler en hund før den er oppbrukt?

Roffe har lyst til å være flink, flink bisk.

Men hvordan skal han greie det når den minste dama i byen også er den slemmeste?

… Og når hun hele tiden kaller ham «Pus!»

Utdrag:

Fru Sørensen var en krokete liten dame. Hun var faktisk den minste krokete lille damen byen hadde sett. Likevel var det mange som heller ville sparke en vill tiger bak, enn å komme i krangel med henne.

Herr Sørensen stakk av for to måneder siden. Han var hennes siste mann. Den siste i en lang rekke vettskremte menn. Vill i blikket sprintet han nedover gata i bare sokkelesten. Det syntes de fleste i gata var godt gjort, med tanke på at han var åttitre.

Fru Sørensen var ikke særlig imponert. Hun var hundre og ti og kunne slå kollbøtte uten problemer. Men alle visste at hun ikke kunne holde på en mann. Selv naboene flyttet etter en stund, så leiligheten ved siden av stod tom.

Den gamle damen orket ikke tanken på å bo alene. Hun elsket å skravle hull i hodet på folk, men det er ikke morsomt å skravle hull i sitt eget hode.

”Mannfolk er ikke noe å samle på,” kunne hun slå fast etter et langt liv.

Hun beholdt navnet Sørensen og bestemte seg for å kjøpe en hund i stedet. Hunder er jo så trofaste og lydige. Den skulle hete «Pus», bestemte hun, for det var slikt et koselig navn.

Det var greit med ting som ikke ble oppbrukt med en gang. Derfor ringte hun byens kennel og spurte etter den mest solide modellen de hadde: Levering på døra så snart som mulig.