Det var annerledes før! Da jeg var ung.
Vi hadde ikke internett, telefoner hang fast i veggen og voksne folk løp nakne rundt i skogen.
Små gutter satt alene og kjedet seg. Det var bare en kanal på TV skal du vite, og det var ingenting for barn før klokka seks. Og om det en sjelden gang kom noe virkelig spennende på TV måtte barna gå å legge seg. De gråt seg i søvn, gjorde de, fortvilte over det lille de gikk glipp av. Dataspill var to streker på TV-skjermen og en prikk som beveget seg frem og tilbake. Anyone for tennis? Brettspill lagde vi selv. I alle fall jeg! Jeg lagde brettspill av gamle skoesker. Jeg limte masse skrot på toppen, klippet hull og lagde labyrinter. Så plasserte jeg en stor magnet inne i esken og en liten en på toppen, inne mellom alt skrotet. Så var det bare å spille. Om det ble «game over», det bestemte man selv. Vi spilte krig med blyant og viskelær, visket bort tankser og flyttet dem en centimeter, skjøt missiler så det ble hull i arket.
Vi hadde ikke kjæledyr. Jeg måtte gå bort i naboens kålåker og samle meg en bøtte med åmer om jeg ville ha noe å kose med. Slike hårete larver som man hadde i kålåkeren før da man hadde kålåker. I hagen hadde folk disse små åkrene og ingen klipte håret!
Tegneserier hadde vi. Men Mamma ville ikke gi meg de jeg hadde lyst på. Fantastiske fire? Nei, de var ikke for barn! Da fikk jeg heller «Barbapappa», en tegneserie om en rosa figur med en familie som ikke klarte å holde fasongen. (Jeg ligner litt på Barbapappa selv i dag, når jeg tenker meg om. Men det tok noen år da.) Jeg fikk Bamse og Donald Duck, ikke Hulk og Lynvingen. Så da gjorde jeg slik som vi gjorde den gangen: Jeg lagde tegneseriene selv. Det var det jeg gjorde da jeg var ung og kjedet meg. Og kjede meg, det gjorde jeg hver dag. Men ikke så lenge. For når historien hadde begynt å rulle da levde jeg inne i tegneserien, og i mine tegneserier var alt lov.
Kanskje Reidar kan bli kunstner, dristet Mamma seg til å spørre min lærer i forming. Nei, det trodde hun ikke, for Reidar tegnet så smått. Det skulle Reidar fortsette med. Selv om jeg tegnet på de største arkene som var å få tak i (og de var svære på den tiden) tegnet jeg bitte små figurer som gjorde de forferdeligste ting. I dag er det en av mine spesialiteter. Å tegne bitte små figurer i illustrasjonene mine. Så små at de voksne ikke kan se dem. Jeg putter også inn meg selv et hemmelig sted i hver bok, inne i den verden hvor alt er lov, og ingenting er umulig.
Hva hadde det blitt av meg om jeg ikke kjedet meg da jeg var liten, tenker jeg noen ganger. I dag lever jeg av å bli borte i min egen fantasiverden. Morsomt nok kan man se spor av de bøkene jeg har laget i dag i tegneseriene fra den gangen. Jeg liker det livet jeg har i dag. Men noen ganger savner jeg den tiden da telefoner hang fast i veggen, da jeg lagde mine egne brettspill og voksne folk sprang nakne rundt i skogen.
