Jeg har alltid vært utrolig fascinert av dyr. Det nær uendelige mangfoldet av geniale vesener som finnes på vår planet. Jeg har observert dyr i sitt naturlige habitat i jungelen i Costa Rica, i veigrøftene på Madagaskar, under vann utenfor Similan Islands og i min egen skittentøyskurv. Jeg skriver bøker om dyr, jeg spiser dyr, koser med dem, ler av dem og tar bilder av dem.
Noen dyr finnes ikke lengre. Noen har det vondt. Noen henger på veggen i leiligheten min. Noen ligger på sprit. De som kjenner meg vet at jeg elsker dårlig utstoppede dyr. Jeg elsker de som er bra utstoppet også. Og så elsker jeg levende dyr! Jeg skulle gjerne levd ute i naturen sammen med dyr. Jeg skulle gjerne hatt de sansene som dyr har. Kanskje hadde jeg det i et tidligere liv? Kanskje får jeg det i neste? Men hvis jeg vil ha en Goliathus Orientalis eller en Pyrops Intricata rundt meg til daglig i dette livet, blir det fort en tørket en. «Ta vare på naturen – Sylt et pinnsvin!» var det en som sa. Eller tegn dem.
Min nyeste lidenskap er å samle på gamle illustrerte bøker med naturhistorie. Gjerne skikkelig gamle! På attenhundretallet var det vanlig at slike bøker ble håndkolorert. En person satt med hvert enkelt eksemplar og fargela illustrasjonene en etter en. Ja, for det var ikke fotografier i disse bøkene. Hvert eneste dyr ble fortolket og transformert gjennom kunstneriske hjerner. Noen ganger tegnet kunstnerene dyr de aldri hadde sett. Slike bøker er innmari dyre. De fleste har jeg ikke råd til. Noen tar jeg meg råd til. Noen ganger kjøper jeg bare én løs side.
Hvorfor forteller jeg dere dette? Er det fordi jeg har en ny blogg? Er det fordi jeg i en alder av 46 og 1/2 plutselig ser verden på en ny måte? Er det fordi jeg er en samlernerd? Jeg vet ikke. Er alle disse fantastiske vesnene en tilfeldighet? Er jeg også det? Jeg har begynt å bevege meg bort fra Darwin, i retning av han andre.